berit

To have piece, to be loved, to live life.

That when I go, it wasn't all a waste of time.

To be seen, to be respected, to mean a better life for someone else.

To know life and to be wiser than I was at first.

Humanistic psychologists believe that the basic problem in life is to choose values that are right for the individual. People need to resist the tendency to accept society’s values automatically, and they need to establish their own identities. According to Maslow, “the average normal’ ‘well-adjusted’ person often hasn’t even the slightest idea of what he is, of what he wants, of what his own opinions are.

(Maslow 1956 i Hogan & Smither: Personality: theories and applications, pp. 298)

En ung gutt med mørkt hår sitter i en kald undergang. Jeg gjetter på at han er på min egen alder. Han passer inn  i ”illegal innvandrer fra Øst-Europa”-kategorien.  En plastboks oppstilt foran ham med noen mynter i, og et A4-ark med noe tekst på som jeg ikke kan lese med mindre jeg stopper opp. Og hvis jeg stopper opp vil han se på meg, og jeg vil føle jeg er nødt til å gi ham noe. Og jeg vet ikke ennå om jeg vil gi ham noe. Jeg vet ikke fordi jeg vet ikke hvilken valuta jeg får for pengene. Hjelper jeg et medmenneske som trenger det eller hjelper jeg en feit, sleip bakmann i hvit dress og kjærester (i flertall ja) som kunne vært barna hans til å bli enda rikere på hjelpeløse menneskers bekostning? Og hjelper jeg en fattig tigger som trenger det eller en tigger som tjener langt mer enn meg på en gjennomsnittlig arbeidsdag?

Alt dette rekker jeg å tenke på de 5 sekundene jeg har fra jeg oppdager ham til jeg når punktet der jeg enten må stoppe opp eller tilsynelatende ignorere ham og gå videre. Konklusjonen blir at dette er en veldig usikker investering. Så jeg holder tempoet og passerer, han fortsetter å stirre ned i bakken, han ser ikke på meg.

Skammer han seg?

5 år med økonomistudier, jeg tenker at hvis han hadde utformet plakaten litt annerledes kunne han kanskje fått mer penger. Men han har nok aldri studert markedsføring, så kanskje har han ikke tenkt på det. Jeg tenker på hvordan han havnet på dette stedet i livet, i et av verdens rikeste land sitter han og tigger uten ord, uten mimikk, bare sitter der og håper å bli sett. Kanskje han ser i bakken fordi han ikke orker alle øynene som ser hans ynkelighet og svarer med dårlig samvittighet, og føttene som tar en liten sving over mot den andre siden av gangen og beveger seg en anelse fortere for å komme raskere vekk fra denne konfrontasjonen mellom det livet man selv lever og det livet ingen ønsker seg.

Jeg tenker på hvorfor han har satt seg på det minst hyggelige og aller kaldeste stedet i hele byen. Jeg tenker på hvor familien og vennene hans er, jeg tenker på hvor han sover om natten og jeg tenker på hvordan han har det inni seg. Jeg tenker at kanskje skulle jeg stoppet opp og spurt ham om alt dette og sett på ham med snille øyne, vist ham litt medmenneskelig godhet i en kald betongundergang. Jeg tenker at jeg vet ikke hvordan jeg gjør sånt, jeg vet ikke hvordan jeg oppfører meg mot denne kategorien mennesker. Og jeg tenker at jeg er redd for hvilke forventninger jeg kan skape. Og når jeg tenker på at jeg tenker dette, tenker jeg at det er ganske usselt og jeg burde faktisk stoppe opp og si hei, hva heter du og hvorfor sitter du her? Ikke akkurat på den måten selvsagt, jeg skulle snakket litt sakte og smilt mildt mens jeg snakket. Og kanskje hadde han forstått hva jeg sa og dagen hans ville blitt lite grann bedre. Og kanskje, hvis jeg kom frem til at han mest sannsynlig ikke hadde bakmenn som tok alt han fikk inn, ville jeg gitt ham en slant.

Jeg er ikke bare redd for hvilke forventninger jeg ville skapt hos ham, jeg er også redd for hva det ville gjort med meg. Kanskje vil det bli første dråpe i et glass som renner over idet jeg selger leiligheten min, sier opp jobben og flytter til en jordhytte i Afrika. Afrika, det er en klisjé, det er ikke bare i Afrika det finnes fattige mennesker men det er i alle fall nok av dem der. Men det sies at de er så glade likevel. Det er litt vakkert i alt det grusomme. De som kanskje har det tøffest, er velsignet med en glede over det enkle her i livet som er få av oss velutdannede, velkledde og velformulerte velferdsborgere forunt. Men jeg tror uansett ikke det hadde skadet med litt bedre levevilkår i Afrika.

Jeg tilhører generasjon Y. Vi Y-ere ønsker jobber med mening i og er nokså idealistiske. Mange av oss kan bli veldig engasjert hvis temaer som fattigdom, urettferdighet, fairtrade, CSR eller andre redd-verden-temaer blir tatt opp. Og vi vil gjerne redde verden litt. Men fattigdom og urettferdighet og så videre er alltid så komplisert. De enkle løsningene som kan stilles opp i et diagram med bokser og piler og output = ’en god verden’ er påfallende fraværende. Så vi tenker litt på hvordan vi kan bidra og kjenner smaken av avmakt i munnen. (Litt beskt, men man venner seg til det). Og så slipper vi litt taket i tanken og hodet vårt blir fullt av andre tanker -  som tanker om kjærlighetsliv, karriere, vennskap, bosted, fritid, friluftsliv, reiser, familie, penger, ting - alt det vi bruker tiden vår og energien vår på. Som ofte er veldig viktige ting. Og noen ganger mindre viktige.

Jeg har tenkt litt, og jeg tror dette er vårt problem: Vi vil gjerne redde verden, men vi vil ikke gi slipp på A2-livet vårt (for jeg tror ikke A4 er et riktig begrep i det store bildet). Og vi vil gjerne redde verden, men vi er litt usikre på hvordan man gjør det. Og vi vil gjerne redde verden, men vi glemmer det litt fordi det er så mye annet vi også vil.

Men kanskje vi kan snakke litt med tiggerne av og til.

Alt er jo bedre enn ingenting.

Fortsatt ikke helt fått tak i dette med subprimelån og opphavet til finanskrisen?

Sjekk linken - jeg følte meg i hvert fall klokere etterpå. Varer 5-7 minutter tipper jeg.

http://crisisofcredit.com/