berit

Av mangel på et mer fornuftig sted å bo har jeg midlertidig base hos mine foreldre – yderst på den nøgne ø. Min far og jeg har dannet carpool for å få meg på jobb, og har i løpet av de siste ukene innarbeidet en nitidig morgenrutine. Den foregår vanligvis omtrent som dette:

1)    Jeg står opp tidlig tidlig.

2)    Min far står opp bittelitt senere.

3)    Min far banker på baderomsdøren, og enten jeg er ferdig eller ei så er jeg ferdig.

4)    Mens min far er på badet, gjør jeg my stuff og uten at noen av oss koordinerer det spiser vi nesten alltid samtidig. Verken jeg eller min far er spesielt pratsomme om morgenen. Men det hender jeg traller litt muntert, og det hender min far absolutt vil diskutere valutalån kvart over seks om morgenen. Da setter jeg meg på bakbeina. Fra min side kan frokostdiskusjoner ikke være for komplekse. Men noen ganger diskuterer vi  hvorfor min far alltid må ha syltetøy på den første skiven, eller hvorfor jeg drikker opp all skummetmelken.

5)   Vi pusser tennene, jeg leter etter alle tingene jeg skal putte i den store vesken min, hunden blir luftet og matet og klappet, og så fordufter vi i nattens mulm og mørke.

I dag var en sånn morgen som begynte med litt munter tralling. Men så gikk det galt.

I etterpåklokskapens lys kunne det lett vært unngått. Men hvem er vel nåklok eller etterpåklok kvart over seks om morgenen? Siden jeg kom først på kjøkkenet begynte jeg å skjære tre skiver til meg selv: en til frokost og to til matpakke. Mens jeg stod og skar på det halve brødet erindret jeg min mors spørsmål kvelden i forveien: ”tror du det er nok med et halvt brød til deg og din far?” Jeg har aldri telt hvor mange skiver min far konsumerer til frokost + lunsj, men mitt svar hadde tydeligvis blitt fortolket som et ”ja, sikkert”, siden det kun var et halvt brød tilgjengelig. Siden jeg vet at matpakken er viktig for faren min, bestemte jeg meg for å tilby ham to av mine skiver hvis han trengte dem – jeg har jo ikke så mye mot kantinematen egentlig. Meget tilfreds med denne uselviske tanken så tidlig på morgenkvisten satte jeg meg til bords og smurte meg en leverposteiskive, og så ankom min far.

Min far trenger 7 skiver, og var dermed én i manko. Ideen min var sikkert god nok, men det som fikk alt fokus var at skivene jeg hadde skjært var tykke og skjeve. For ordens skyld: jeg prøvde faktisk å skjære dem tynne og rette.

Men skyld ble fordelt. Jeg skulle ha ventet med å skjære skiver, nå var det min feil at skivene ikke fikk plass i min fars matboks, og motargumentet mitt med at jeg hadde gjort mitt beste og at det gikk jo faktisk an å bruke matpapir, falt i tørr og ufruktbar jord. Noe med at min far var noe firkantet og jeg noe provosert unnslapp også noens lepper, og det resterende måltidet og den påfølgende kjøreturen ble gjennomført i stillhet.

Dagen i dag ble en litt sånn dum dag. Coinscidence? Neppe.

Moralen? Frokosten er dagens viktigste måltid. Do it right.