berit

15.08.09. På bussen.

noreply@blogspirit.com () — Fri, 02 Oct 2009 23:13:47 +0200

To have piece, to be loved, to live life.

That when I go, it wasn't all a waste of time.

To be seen, to be respected, to mean a better life for someone else.

To know life and to be wiser than I was at first.

Interessant

noreply@blogspirit.com () — Thu, 25 Jun 2009 00:00:00 +0200

Humanistic psychologists believe that the basic problem in life is to choose values that are right for the individual. People need to resist the tendency to accept society’s values automatically, and they need to establish their own identities. According to Maslow, “the average normal’ ‘well-adjusted’ person often hasn’t even the slightest idea of what he is, of what he wants, of what his own opinions are.

(Maslow 1956 i Hogan & Smither: Personality: theories and applications, pp. 298)

Vi som gjerne vil redde verden, men er litt usikre på hvordan man gjør det.

noreply@blogspirit.com () — Sat, 13 Jun 2009 15:57:58 +0200

En ung gutt med mørkt hår sitter i en kald undergang. Jeg gjetter på at han er på min egen alder. Han passer inn i ”illegal innvandrer fra Øst-Europa”-kategorien. En plastboks oppstilt foran ham med noen mynter i, og et A4-ark med noe tekst på som jeg ikke kan lese med mindre jeg stopper opp. Og hvis jeg stopper opp vil han se på meg, og jeg vil føle jeg er nødt til å gi ham noe. Og jeg vet ikke ennå om jeg vil gi ham noe. Jeg vet ikke fordi jeg vet ikke hvilken valuta jeg får for pengene. Hjelper jeg et medmenneske som trenger det eller hjelper jeg en feit, sleip bakmann i hvit dress og kjærester (i flertall ja) som kunne vært barna hans til å bli enda rikere på hjelpeløse menneskers bekostning? Og hjelper jeg en fattig tigger som trenger det eller en tigger som tjener langt mer enn meg på en gjennomsnittlig arbeidsdag?

Alt dette rekker jeg å tenke på de 5 sekundene jeg har fra jeg oppdager ham til jeg når punktet der jeg enten må stoppe opp eller tilsynelatende ignorere ham og gå videre. Konklusjonen blir at dette er en veldig usikker investering. Så jeg holder tempoet og passerer, han fortsetter å stirre ned i bakken, han ser ikke på meg.

Skammer han seg?

5 år med økonomistudier, jeg tenker at hvis han hadde utformet plakaten litt annerledes kunne han kanskje fått mer penger. Men han har nok aldri studert markedsføring, så kanskje har han ikke tenkt på det. Jeg tenker på hvordan han havnet på dette stedet i livet, i et av verdens rikeste land sitter han og tigger uten ord, uten mimikk, bare sitter der og håper å bli sett. Kanskje han ser i bakken fordi han ikke orker alle øynene som ser hans ynkelighet og svarer med dårlig samvittighet, og føttene som tar en liten sving over mot den andre siden av gangen og beveger seg en anelse fortere for å komme raskere vekk fra denne konfrontasjonen mellom det livet man selv lever og det livet ingen ønsker seg.

Jeg tenker på hvorfor han har satt seg på det minst hyggelige og aller kaldeste stedet i hele byen. Jeg tenker på hvor familien og vennene hans er, jeg tenker på hvor han sover om natten og jeg tenker på hvordan han har det inni seg. Jeg tenker at kanskje skulle jeg stoppet opp og spurt ham om alt dette og sett på ham med snille øyne, vist ham litt medmenneskelig godhet i en kald betongundergang. Jeg tenker at jeg vet ikke hvordan jeg gjør sånt, jeg vet ikke hvordan jeg oppfører meg mot denne kategorien mennesker. Og jeg tenker at jeg er redd for hvilke forventninger jeg kan skape. Og når jeg tenker på at jeg tenker dette, tenker jeg at det er ganske usselt og jeg burde faktisk stoppe opp og si hei, hva heter du og hvorfor sitter du her? Ikke akkurat på den måten selvsagt, jeg skulle snakket litt sakte og smilt mildt mens jeg snakket. Og kanskje hadde han forstått hva jeg sa og dagen hans ville blitt lite grann bedre. Og kanskje, hvis jeg kom frem til at han mest sannsynlig ikke hadde bakmenn som tok alt han fikk inn, ville jeg gitt ham en slant.

Jeg er ikke bare redd for hvilke forventninger jeg ville skapt hos ham, jeg er også redd for hva det ville gjort med meg. Kanskje vil det bli første dråpe i et glass som renner over idet jeg selger leiligheten min, sier opp jobben og flytter til en jordhytte i Afrika. Afrika, det er en klisjé, det er ikke bare i Afrika det finnes fattige mennesker men det er i alle fall nok av dem der. Men det sies at de er så glade likevel. Det er litt vakkert i alt det grusomme. De som kanskje har det tøffest, er velsignet med en glede over det enkle her i livet som er få av oss velutdannede, velkledde og velformulerte velferdsborgere forunt. Men jeg tror uansett ikke det hadde skadet med litt bedre levevilkår i Afrika.

Jeg tilhører generasjon Y. Vi Y-ere ønsker jobber med mening i og er nokså idealistiske. Mange av oss kan bli veldig engasjert hvis temaer som fattigdom, urettferdighet, fairtrade, CSR eller andre redd-verden-temaer blir tatt opp. Og vi vil gjerne redde verden litt. Men fattigdom og urettferdighet og så videre er alltid så komplisert. De enkle løsningene som kan stilles opp i et diagram med bokser og piler og output = ’en god verden’ er påfallende fraværende. Så vi tenker litt på hvordan vi kan bidra og kjenner smaken av avmakt i munnen. (Litt beskt, men man venner seg til det). Og så slipper vi litt taket i tanken og hodet vårt blir fullt av andre tanker - som tanker om kjærlighetsliv, karriere, vennskap, bosted, fritid, friluftsliv, reiser, familie, penger, ting - alt det vi bruker tiden vår og energien vår på. Som ofte er veldig viktige ting. Og noen ganger mindre viktige.

Jeg har tenkt litt, og jeg tror dette er vårt problem: Vi vil gjerne redde verden, men vi vil ikke gi slipp på A2-livet vårt (for jeg tror ikke A4 er et riktig begrep i det store bildet). Og vi vil gjerne redde verden, men vi er litt usikre på hvordan man gjør det. Og vi vil gjerne redde verden, men vi glemmer det litt fordi det er så mye annet vi også vil.

Men kanskje vi kan snakke litt med tiggerne av og til.

Alt er jo bedre enn ingenting.

GOD PÅSKE

noreply@blogspirit.com () — Wed, 08 Apr 2009 17:52:00 +0200

Finanskrisen for dummies

noreply@blogspirit.com () — Sat, 28 Feb 2009 17:39:53 +0100

Fortsatt ikke helt fått tak i dette med subprimelån og opphavet til finanskrisen?

Sjekk linken - jeg følte meg i hvert fall klokere etterpå. Varer 5-7 minutter tipper jeg.

http://crisisofcredit.com/

Den skjøre starten

noreply@blogspirit.com () — Mon, 19 Jan 2009 23:15:00 +0100

Av mangel på et mer fornuftig sted å bo har jeg midlertidig base hos mine foreldre – yderst på den nøgne ø. Min far og jeg har dannet carpool for å få meg på jobb, og har i løpet av de siste ukene innarbeidet en nitidig morgenrutine. Den foregår vanligvis omtrent som dette:

1) Jeg står opp tidlig tidlig.

2) Min far står opp bittelitt senere.

3) Min far banker på baderomsdøren, og enten jeg er ferdig eller ei så er jeg ferdig.

4) Mens min far er på badet, gjør jeg my stuff og uten at noen av oss koordinerer det spiser vi nesten alltid samtidig. Verken jeg eller min far er spesielt pratsomme om morgenen. Men det hender jeg traller litt muntert, og det hender min far absolutt vil diskutere valutalån kvart over seks om morgenen. Da setter jeg meg på bakbeina. Fra min side kan frokostdiskusjoner ikke være for komplekse. Men noen ganger diskuterer vi hvorfor min far alltid må ha syltetøy på den første skiven, eller hvorfor jeg drikker opp all skummetmelken.

5) Vi pusser tennene, jeg leter etter alle tingene jeg skal putte i den store vesken min, hunden blir luftet og matet og klappet, og så fordufter vi i nattens mulm og mørke.

I dag var en sånn morgen som begynte med litt munter tralling. Men så gikk det galt.

I etterpåklokskapens lys kunne det lett vært unngått. Men hvem er vel nåklok eller etterpåklok kvart over seks om morgenen? Siden jeg kom først på kjøkkenet begynte jeg å skjære tre skiver til meg selv: en til frokost og to til matpakke. Mens jeg stod og skar på det halve brødet erindret jeg min mors spørsmål kvelden i forveien: ”tror du det er nok med et halvt brød til deg og din far?” Jeg har aldri telt hvor mange skiver min far konsumerer til frokost + lunsj, men mitt svar hadde tydeligvis blitt fortolket som et ”ja, sikkert”, siden det kun var et halvt brød tilgjengelig. Siden jeg vet at matpakken er viktig for faren min, bestemte jeg meg for å tilby ham to av mine skiver hvis han trengte dem – jeg har jo ikke så mye mot kantinematen egentlig. Meget tilfreds med denne uselviske tanken så tidlig på morgenkvisten satte jeg meg til bords og smurte meg en leverposteiskive, og så ankom min far.

Min far trenger 7 skiver, og var dermed én i manko. Ideen min var sikkert god nok, men det som fikk alt fokus var at skivene jeg hadde skjært var tykke og skjeve. For ordens skyld: jeg prøvde faktisk å skjære dem tynne og rette.

Men skyld ble fordelt. Jeg skulle ha ventet med å skjære skiver, nå var det min feil at skivene ikke fikk plass i min fars matboks, og motargumentet mitt med at jeg hadde gjort mitt beste og at det gikk jo faktisk an å bruke matpapir, falt i tørr og ufruktbar jord. Noe med at min far var noe firkantet og jeg noe provosert unnslapp også noens lepper, og det resterende måltidet og den påfølgende kjøreturen ble gjennomført i stillhet.

Dagen i dag ble en litt sånn dum dag. Coinscidence? Neppe.

Moralen? Frokosten er dagens viktigste måltid. Do it right.

Berit does new things V:

noreply@blogspirit.com () — Wed, 20 Aug 2008 17:34:41 +0200

Jobber

Jeg er en kvinne i arbeidslivet.

Noen er villig til å betale meg for å møte opp hver dag og gjøre mitt beste.

Jeg har pensjonsordning og fleksitid og kolleger og en pult som er bare min, og til og med en kontororkidé.

Jeg har fri hver kveld og hver helg (så snart jeg får en ende på min evigvarende masteroppgave).

De sier jeg er nytt friskt blod med nye perspektiver og ideer.

Jeg tror jeg skal klare å venne meg til dette.

Jeg har vært i arbeidslivet i tre dager. So far, so good.